Det er noe befriende over enkle sammenhenger

Det er innhøstingssesong i pilåkeren. Femogtyve tusen piletrær skal sages ned, buntes, bæres, sorteres og buntes på ny. Det er ikke puslearbeid å høste pil, det merkes på kroppen.

Kurvflettingsmateriale

«Pil?» er det kanskje noen som tenker. Ja, til kurver selvfølgelig. Kurvverkstedet i Søgne hvor jeg går i lære er en av Norges største pilgårder. Piletreets rette bøyelige grener er perfekt kurvflettingsmateriale. I stedet for å la piletrærne vokse seg tykke og kraftige kuttes de hver vinter helt ned til bakken. Nye tynne skudd skytes med det i været i en rasende fart og innen de klippes på ny et år senere er de lengste allerede opptil fire meter høye.

Pil har vært dyrket som flettemateriale i flere tusen år. Selv i Skandinavia er det funnet rester av 7500 år gammelt pileflett gjennom en åleruse som ble funnet i Danmark. Eksperter mener pilen i ålerusen allerede på denne tiden må ha vært kultivert på grunn av dens jevne kvalitet og størrelse. Pil er en av våre tidligste planter og ble brukt til å flette alt fra hytter og fiskeredskaper til transport- og oppbevaringskurver. Også i antikkens Roma var piledyrking en elementær del av jordbruket, fortsatt den dag i dag er en av byens syv høyder, Viminalhøyden, oppkalt etter pilefeltene som stod plantet her i romertiden. Det er med andre ord et sus av forhistorie over den tette pilåkeren i Søgne.

Piledyrkingens storhetstid er imidlertid for lengst over. I dag har vi petroleumsindustri og plastikk. I Danmark dyrkes det fortsatt en del pil men mesteparten av dette går til fjernvarmeproduksjon og biobrensel på grunn av treets raske voksetid. Til tradisjonell bruk som flettemateriale er pilåkeren heller en kuriositet, akkurat som hele kurvverkstedet i seg selv er det. Hvorfor er det fortsatt folk som tar seg bryet med å dyrke sine egne materialer, og trenger vi i det hele tatt pileflettede kurver i dag?

Grådighet forkledd som utvikling

Det henger noe ufortjent bakstreversk over de gamle tradisjonshåndverkene. Som om teknologien for lengst skulle ha brakt oss videre og forbi de simple sammenhengene mellom jord og gjenstand, hånd og kunnskap. Selvsagt finnes det eksempler på moderne og teknologiske verktøy som kan være langt mer effektive enn gamle håndredskap. Det er likevel ikke bare material og hjelpemidler som perfeksjoneres under modernisering. Det som kalles utvikling er like mye en perfeksjonering av vår evne til å utnytte land som er fattigere enn oss selv. Ta kurver som et eksempel, det finnes ikke maskiner som fletter i pil. Når de store interiørkjedene tilbyr pilkurver til spottpris er det ene og alene fordi det er slitne barne- eller kvinnehender et sted langt vekke fra oss selv har flettet de.

Kurver kan høres marginalt ut, men finnes i virkeligheten overalt. Interiørmagasiner og butikker er fulle av dem og man kan med rette spørre seg om det i det hele tatt finnes et norsk hjem uten noe element av flettet arbeid. Det som er fremmed er heller ideen om at noen faktisk har laget kurvene, og enda mer fremmed, at materialene er både dyrket og høstet fra jorden, buntet, bært og sortert. I en forbrukerkultur kun orientert mot pris, mister tingene sin opprinnelse og reduseres til ferdige kjøpbare produkter uten historie. Vi aner ikke hvor tingene kommer fra og ville i mange tilfeller heller ikke klare å spore dem om vi så prøvde. Klærne for eksempel, mobiltelefonene, eller for den saks skyld kurvene vi har på kjøkkenet.

Å kjenne tingenes opprinnelse er ikke bare å vite hvor de kommer fra, men også hva de er satt sammen av.

Det er vanskelig å vite hva man egentlig holder når man står med et stykke plastikk i hånden. Slik er det ikke i verkstedet bak pilåkeren. For alle med en hang til det enkle er lett å forelske seg i materiale og medisinplanten pil. Alt som trengs for produsere økologiske, dønnsolide og nullreiste kurver er i virkeligheten ikke annet enn en jordlapp, en kniv og en krakk til å sitte på mens man fletter. Ved siden av kunnskap så klart. Kunnskap som snart går tapt om vi ikke tar vare på den.