Nettjenester og sosiale medier gjør vår fysiske tilstedeværelse overflødig. Sett fra et økologisk perspektiv er neglisjering av egen kropp neppe bærekraftig.

Kroppslige vilkår i medieteknologiske endringer

I dag flyttes stadig flere av livets områder inn i den virtuelle sfære. For å bevege seg i verden, enten det gjelder bankbesøk eller sosial kontakt med venner, er ikke fysisk tilstedeværelse lenger en nødvendighet. Sansning og tilstedeværelse tenderer mot en løsrivelse fra det kroppslige. Når mye som tidligere ble sett på som kroppslige vurderinger overlates til tekniske hjelpemidler, mister også de kroppslige fornemmelser sin verdi. For å orientere oss i verden trenger vi ikke lenger kroppens vurdering av retningssans, da GPS’en til enhver tid kan fortelle oss hvor vi er. Uten å måtte kjenne etter kan vi gjennom våre mobiltelefoner bli informert om vi lider av søvnmangel, om vi har drukket nok vann i løpet av en dag, eller hvilken eventuell promille vi har. Uttrykket å «lytte til kroppen» får en ny dimensjon når det ikke lenger er kroppen som skal gi oss svarene, men appene eller dataprogrammet.

Hva vil det si å være menneskelig i en teknologisk sivilisasjon? Ingen vil hevde at menneskene i dag er mindre menneskelige enn de har vært tidligere. Ingen vil heller hevde at en potteplante er mindre vegetabilsk enn en plante i jorden. Kanskje er dette et av naturens fremste kjennetegn, en vilje til liv i evig tilpasning og samspill med omgivelsene. Snakker vi derimot om klimaendringer, lyder «tilpasning» annerledes. I slike spørsmål blir naturen heller noe som må beskyttes.

Utvidelse av økologibegrepet

Vi snakker om en økologisk krise i vår tid. Oppmerksomhet rundt spørsmål som global oppvarming, redusert biologisk mangfold, ødeleggelse av ozonlag, vann og jordsmonn, har gjort sårbarheten av de økologiske vilkår tydeligere. Våre egne kroppslige livsvilkår synes derimot å være fraværende i diskusjon om bærekraftighet.

Den franske tenkeren Felix Guattari er gjennom sine tre økologier kjent for å ta til orde for en utvidelse av begrepet om økologi samt vår forståelse av miljøvern. Guattari er spesielt opptatt av våre sosiale og mentale miljøer og mener dagens miljøutfordringer gjelder vel så mye de sosiale og mentale miljø som naturområdene. Forpestede innsjøer blir sammenlignet med forpestede tv-skjermer. Hjemløse på gaten sammenlignes med døde fisk som flyter på vannets overflate. Guattaris analyse utfordrer betegnelsen økologisk krise, og setter miljøtenkning i sammenheng med større strukturer i vår tids kultur. Det er i et slikt perspektiv analysen av kroppslige vilkår i vår tid blir særlig interessant. Inspirert av Guattaris sosiale og mentale miljø, kan det virke vel så aktuelt å snakke om en kroppslig økologi. I så måte kan livsstilssykdommer være en interessant parallell til miljøproblemene. I likhet med forurensede elver er også livsstilsykdommene et uttrykk for menneskenes egen sårbarhet overfor omgivelsene.

Uorganisk sansning

Finnes det en sansning typisk for vår tid? spør den italienske filosofen Mario Perniola. Tenker vi på sansning som et rent biologisk fenomen kan det virke rart om dette skal være kulturelt betinget. Perniola trekker likevel frem interessante karakteristikker som peker på massemedienes innvirkning på våre følelser og fornemmelser. I dag er flere av livets sider og utfordringer allerede definert og presentert for oss gjennom film, tv og andre medierepresentasjoner. Våre egne opplevelser blir en etterligning. Markedsføring handler ikke lenger om å selge produkter, men følelser som står klare for oss å gjengis idet vi selv kjøper produktene. I likhet med hvordan begrepet om ideologi beskriver «et ferdig sett» med tanker allerede tenkt, bruker Perniola ordet sensologi for å representere de ferdige fornemmelsene som er såkalt allerede sanset. 

Parallelt med overgangen til det virtuelle skaper de ferdige fornemmelsene en distanse til kroppslig erfaring ved at følelsene løsrives fra det direkte og det personlige. Ved bruk av begrepet sensologi understrekes det sosialiserte aspektet ved hvordan opplevelsene allmenngjøres i form av varer. Perniola bruker uttrykket uorganisk sansning for å fremheve det tingliggjørende i en slik «anonymisert» erfaring. Gjennom imitasjon og shopping av følelser, er mennesket blitt til «ting-som-sanser». Ting klare for å fylles med allerede definerte fornemmelser.

Passivisering og nummenhet

Allerede siden 60-tallet har medievitere skrevet om passiviseringen og den «nummenhet» som oppstår i møte med en konstant flom av inntrykk og informasjon. At teknologien stadig overtar flere av menneskets funksjoner og arbeidsoppgaver ses oftest i utelukkende positiv sammenheng. Men idet teknologien gir, er det også noe som frarøves. Akkurat som kalkulatoren kan tenkes å svekke våre evner til hoderegning, har bilen gjort oss fremmede for bena som transport. Teknologiske endringer er ikke som et tillegg til kulturen men endrer den fra innsiden. Vår tilgjengelighet på mobiltelefoner er i dag en helt naturlig del av vår tilværelse. Endringene teknologien innebærer er store, ofte uforutsigbare og i de fleste tilfeller irreversible.

Teorien om at medienes form synes viktigere enn dets innhold, «the medium is the message», er fortsatt aktuell. Å utelukkende se på Facebook som et middel for å holde kontakt med venner blir naivt. Trolig er det heller slik at mediene endrer hele vår forståelse av hva det å «ha kontakt med venner» innebærer. Ved siden av prefabrikerte følelser og bilder, er det like mye den distanserte formen i seg selv som frarøver og uttynner vår følelsesmessige deltakelse.

Søken mot det hinsidige

Når følelsen av egen kropp faller i skyggen av sosialisert sansning eller en overgang til det virtuelle, mister vi kontakt med rene kroppslige behov som sollys og fysisk bevegelse. Jo mer vi neglisjerer disse behov, jo mer vil tyngden av egen kropp igjen gjøre den virtuelle verden mer attraktiv.

Søken mot det hinsidige og ut av det kroppslige, har lange tradisjoner både innen religion og filosofi. Kanskje er det til og med et fundament i filosofihistorien med opprinnelse i Platons idélære. I nyere tid har derimot konsekvensene av å nedvurdere det jordlige blitt tydeligere. Nå gjenstår det bare å se om vi også kan plassere oss selv innenfor samme bilde. Distanseringen til egen kropp og tilstedeværelse vitner om en manglende forståelse for bærekraftighet og økologisk sårbarhet. Vi kan ikke snakke om natur som noe utenfor oss selv, mennesket er også natur.